Mer helse for pengene

Tema Politikk

Emne Synspunkter

Statsbudsjettet gir kommunene 300 millioner kroner mer til Brukerstyrt personlig ordning (BPA). Dette er gledelige nyheter for dagens og framtidige brukere. Utfordringen for kommunene er å bruke pengene fornuftig og få best mulig kvalitet for hver krone.

Vedtak gjennom BPA-ordningen gir brukeren arbeidslederansvar for egne assistenter, og brukeren skal kunne velge blant assistenter. For å oppfylle ordningen kan kommunen drive tjenesten i egenregi, eller så kan tjenesten anskaffes fra private leverandører.

Konkluderer kommunen med at den vil tilby tjenesten også ved hjelp av private leverandører, foreligger det regler for hvordan dette skal gjøres. I teorien har kommunen to tilnærmingsmåter; inngåelse av rammeavtale eller tjenestekonsesjon.

Dersom kommunene skulle velge inngåelse av rammeavtale, vil dette være en anskaffelse innenfor lov- og forskrift om offentlige anskaffelser, og dette regelverket må følges i prosessen. Fordelen med å inngå rammeavtaler er at kommunen kan lage en konkurranse på både kvalitet og pris. Kommunen vil dermed kunne oppnå gode tjenester for en rimelig penge, slik at flest mulig får best mulig nytte av de 300 millionene kronene, og det vil kunne oppmuntre til innovasjon i markedet.

Ulempen med å inngå rammeavtaler er at det i dag er tvilsomt om brukeren er den som kan velge blant de avtaler som kommunen inngår, om kommunen inngår avtaler med flere leverandører. Anskaffelsesregelverket må følges, og kommunen må velge mekanisme for hvilken av flere leverandører som blir foretrukket basert på objektive, gjennomsiktige og ikke-diskriminerende kriterier. Det er nokså usannsynlig at brukeren vil ha samme mekanisme for sitt ønske og valg av assistent, og dermed også leverandør. Siden jussen på feltet er uklar, må kommunen enten inngå rammeavtale med kun en leverandør, eller ta risikoen ved at «feil» leverandør blir valgt av brukeren og igjen risikoen for at dette er ulovlig.

Forenklingsutvalget har sett på anskaffelsesregelverket og foreslår at brukervalg konkretiseres som en godkjent mekanisme for å velge blant flere (parallelle) rammeavtaler, slik det også følger av det nye EU-direktivet om offentlige anskaffelser. Frem til Forenklingsutvalgets forslag forhåpentligvis blir vedtatt, er vårt råd at kommunene bør velge tjenestekonsesjon dersom det skal inngås avtale med flere private leverandører hvor brukeren skal kunne velge assistent blant disse.

Tjenestekonsesjon kan her sies å være en avtale mellom kommunen og en leverandør som gir leverandøren rett til å levere en tjeneste, og hvor leverandøren har risikoen for at tjenesten ikke blir valgt. Leverandøren blir altså kun betalt for de brukerne som velger han. En konsekvens av dette regimet er at kommunen må sette en pris på forhånd, typisk pris per time utført arbeid.

For at kommunen ved en tjenestekonsesjon skal få best mulig kvalitet til best mulig pris må kommunen ha en formening om tre forhold: Hvilke krav skal settes til leverandørene, hvilke krav skal settes til tjenesten, og hvilken pris skal settes for konsesjonen.

Når det gjelder krav til leverandørene bør kommunen tenke igjennom om det skal være krav til minimum antall timer et selskap må forplikte seg til å levere, selskapets økonomiske kapasitet, opplæringsrutiner, organisering av virksomheten, internkontrollsystem, kvalitetssystem, erfaring med tjenesten, om referanser er nødvendig, krav til fagsamlinger, rutiner for timelister m.m.

Som minstekrav til tjenesten kan kommunen vurdere språkkrav, aldersgrense, vikardekning, forhold rundt personopplysninger, forhold rundt politiattest m.m.

Kommunen må også ha en formening om den pris som skal settes for konsesjonen. I 2014 har det blitt lyst ut konsesjoner med timepris på både 340 kroner og 388 kroner. Det er en nokså stor forskjell når en kommune som Stavanger kjøper om lag 35.000 timer BPA per år. Tjenestekonsesjonsordningen har dermed den klare ulempen at det er kommunen og ikke markedet som setter prisen, og det er en utfordring for kommunene å gjøre dette «riktig».

I tillegg må kommunen vurdere kontraktsrettslige forhold som kontrakstlengde, prisregulering, hvordan tilleggstjenester skal håndteres, lønns- og arbeidsvilkår, krav om overtidsbetaling m.m.

Når kommunen skal ta stilling til de kravene som legges til grunn og den pris kommunen er villig til å betale, er det også viktig for kommunen å ha en formening om markedet/potensielt marked i sine hjemtrakter. Kommunen gjør seg selv og brukerne en bjørnetjeneste om kravene til selskapene settes så strengt og betalingen så lav at selskapene ikke ser seg tjent med å søke konsesjon. Oslo kommune har i dag kontrakt med 12 leverandører, men markedet vil være vesentlig annerledes andre steder i landet.

Ut fra denne framstillingen er det Inventuras anbefaling at de mindre kommunene går sammen med flere andre kommuner om et innkjøpssamarbeid og en felles konsesjonsordning. Dette vil gjøre verdien på konsesjonen større, med økt sannsynlighet for flere leverandører og større valgfrihet for brukerne. Kommunene må sørge for å ha kontroll på regelverket og en bevisst holdning til krav som stilles, pris som fastsettes, og bør ha en dialog med markedet i forkant. Slik vil kommunen og brukerne få mest mulig ut fra regjeringens satsing.

Denne kronikken ble først publisert i Kommunal Rapport 7. november 2014.